Øyesykdommer

VETTNETT sine avlsanbefalinger i forhold til øyesykdommer: Avlsanbefalinger 2013

CEA (collie eye anomaly)

CEA er en medfødt arvelig sykdom som nedarves recessivt. Den skyldes en feil i dannelsen av strukturene i de bakre delene av øyet. Graden av øyeforandringene kan variere fra små defekter som ikke medfører synsproblemer, til alvorligere komplikasjoner med nedsatt syn eller blindhet.

Forandringene ved CEA kan deles inn i 4 grupper:

  1. CRD = Chorioretinal dysplasi
  2. Colobom
  3. Retinalløsning
  4. Intraokulær blødning

Om Collie Eye Anomaly (CEA)
av C.A. Sharp

Årsaken til CEA er en recessiv gen mutasjon. Andre gener, som ikke er identifisert enda, spiller også en rolle for å bestemme hvilke eksakt øyesykdom hunden har fått, men uten en dobbel dose av den ene gen mutasjonen, som i hvert fall spiller en rolle, får hunden ikke CEA.

Det betyr at både hannhunden og tispa må ha mutasjonen for å få valper som er angrepet av sykdommen. Hvis det er konstatert at en valp har CEA betyr det at både far og mor er bærer av genet. Det betyr også at en av besteforeldrene på begge sider (både mor og far siden) er bærer av genet, men man vet ikke hvilke av besteforeldrene, med mindre de har gitt valper med CEA tidligere.

Statistisk sett vil dette bety at det blir født 25% valper i hvert kull dersom begge foreldrene er bærere. Hos bærere ser du ingen symptomer. Det er heller ikke noe bevis på at det er sammenheng mellom pelsfarge og øyefarge. Det er også konstatert CEA i andre raser som Collie, Shelties og Border Collier. CEA mutasjonen er lik i alle disse rasene.

Det finnes en DNA test hos OptiGen i Amerika, som kan avdekke risikoen hunden har for CEA. Alle aussier som blir brukt i avl, burde ha tatt denne testen, spesielt hvis et av de nærmeste familiemedlemmene av hunden er bærer av eller har CEA. Noen ganger er ikke en vanlig øyetest (ECVO) tilstrekkelig for å utelukke om hunden har CEA. En DNA test kan avkrefte eller bekrefte om hunden er bærer eller har CEA selv.

Valper med CEA ser normale ut. Defekten sitter i øyet, men du ser den ikke uten at det brukes spesielle instrumenter. En positiv diagnose kan bare gis av en dyrlege med spesialitet i øyesykdommer eller ved en DNA test. Det dyrlegen ser av avvik i øynene, er choroidale hypoplasie (chorioretinal dysplasia) optic nerve coloboma/staphloma eller noe mer sjeldent som netthinneløsning. Begge øyene er antastet, men det kan være at ett øye er mer ”sykt” enn det andre.

Hos noen CEA valper er symptomene ikke synlig (dette kalles for ”go normal”). Øyetesten hos dyrlegen ser normal ut, fordi forming av reflektorhinnen bak netthinnen, dekker for avviket i øynene. Disse CEA valpene har to kopier av mutasjonen. Valper etter disse hundene er bærere. Det er viktig at alle valper blir øyelyst før de er 8 uker for å stille den rette diagnosen.

Hvis en valp har CEA, har den det fra fødselen, det utvikler seg ikke og det blir ikke verre. CEA valper oppfører seg helt normalt. Det finnes enkelte som ser dårlig eller er blinde, dette påvirker valpen. CEA gjør ikke vondt og er ikke ukomfortabelt. Valper som har påvist CEA skal ikke brukes i avl, men hvis de ikke er blinde, kan de ha et fullverdig og aktivt liv.

CRD (chorioretinal dysplasi)

CRD gir forandringer i begge øyne hos de hunder som råkes av sykdommen. Øyets bakgrunn undersøkes med oftalmoskop for diagnostering.

Forandringene kan sees som et større eller mindre område med mangel på pigment i pigmentepitelet og med unormale blodkar i chorioidea til side for synspapillen. Forandringene er til stede fra fødselen av, og øker ikke med alderen. Hos 7-8 uker gamle valper maskeres forandringene av pigment når retina forandrer farge i 3-måneders alderen, slik at det ikke lenger er mulig å se defektene.

CRD har liten eller ingen betydning for hundene, og fører ikke til senere komplikasjoner. Hunder med små forekomster av CRD kan brukes i avl, men bør pares med hunder som er sykdomsfrie.

Colobom

Colobom er en defekt i synspapillen, i området der synsnerven går ut fra øyet, eller i området like ved synspapillen. Defekten kan være til stede i ett eller begge øynene. I en større eller mindre del av papillen oppstår det en fordypning med unormale strukturer i synsnerven. Små colobomer gir ikke nevneverdige synsproblemer for hunder, men større defekter kan føre til nedsatt syn og blindhet. Store defekter kan dessuten forårsake forskyvning av retina fra fødselen av, eller retinalløsning. Normalt er det en fordypning i midten av synspapillen, og det kan iblant være vanskelig å skille disse normale fordypningene fra colobomer. Små colobomer kan være vanskelig å oppdage i 7-8 ukers alder. Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.

Retinalløsning (netthinneløsning)

Retinalløsning kan oppstå som følge av CEA. Den kan være medfødt eller skje spontant i løpet av hundens 2 første leveår. Retina kan løsne delvis, slik at et område velver seg frem, eller det kan skje en total løsning som fører til blindhet på det affiserte øyet. Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.

Intraokulær blødning

Intraokulær blødning er blødning i det indre øyet. Sykdommen kan sees som en komplikasjon til CEA. Graden varierer, fra små blødninger i små kar som ligger i tilslutning til retina, og som bare kan oppdages ved oftalmoskopi, til store blødninger hvor hele øyet fylles med blod.

Blodmengden i øyet kan variere fra dag til dag, men forsvinner vanligvis aldri helt igjen. Blødningen fører ikke til trykkstigning i øyet eller smerter for hunden. Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.

Cornea dystrofi

Cornea dystrofi er en ikke-arvelig fettdeposit-variant som kan ha sammenheng med kostholdet. Den framstår som flekker på hornhinnen. Flekkene består av kalsiumkrystaller eller kolesterol. Sykdommen kan forsvinne av seg selv etter en tid. Noen mener sykdommen har sammenheng med kostholdet, og at tispas (mangel på riktig) kosthold er årsaken til at noen valper fødes med sykdommen.

Crystalline cornea dystrofi

Crystalline cornea dystrofi er en arvelig disponert variant av cornea dystrofi (ovenfor) som sjelden fører til blindhet, men enkelte hunder kan få nedsatt syn. Sykdommen oppstår vanligvis i alderen 6-18 måneder og utvikler seg sakte, men den kan også oppstå senere.

Grønn stær (glaukom)

Grønn stær eller glaukom (av latinsk glaucoma) oppstår når forholdene mellom produksjon og absorpsjon av kammervæsken i øyet endres slik at trykket inne i øyet (det intraokulære trykket) stiger over normalt nivå. Primært glaukom skyldes unormale forhold i vinkelen mellom hornhinnen og regnbuehinnen (iridocornealvinkelen), der avløpet av kammervæske normalt skjer. I iridocornealvinkelen er det et fint nettverk av tråder som holder vinkelen åpen. Disse trådene kan være feilutviklet, og vinkelen er trangere enn normalt inntil den til slutt kollapser. Mer sjelden er glaukom som skyldes dreneringsdefekter i en åpen vinkel.

Glaukom er en akutt sykdom som krever rask behandling med trykksenkende og pupillkontraherende midler for å unngå at det blir varige skader på øyet. Ubehandlet blir etter hvert øyeeplet forstørret, det blir skader i retina og hunden blir blind. Sekundært kan det utvikles uveitt (betennelse i iris) eller linsen kan luksere (løsner fra sin normale plass). Øyet bør amputeres om det er ødelagt p.g.a. glaukom og hovent, slik at hunden lider. Arvelighet er ikke utredet skikkelig.

Grå stær (katarakt)

Grå stær eller katarakt er arvelig disponert. Symptomene på katarakt er en fortetning (uklarhet) i den ellers glassklare øyelinsen. Katarakt kan skyldes en skade på øyet, stoffskiftesykdom (f.eks. diabetes), forgiftning eller infeksjon. Sykdommen kan være sekundær (f.eks til PRA). Den kan føre til begrenset syn eller i verste fall total blindhet.

Om katarakt
av C.A. Sharp

Katarakt er den mest vanlige arvelige øyesykdommen hos Australian Shepherd. Den kan oppstå av andre årsaker som for eksempel andre sykdommer, skader og lignende. Dette er ikke vanlig og man skal ikke gå ut ifra at dette er grunnen for katarakten, uten klare bevis. Arvelig katarakt er bilateralt, som betyr at den opptrer i begge øyne, men trenger ikke utvikles likt på begge øyne. Hvis katarakt er påvist i det ene øyet, er det klokt å øyelyse igjen om 6 – 12 mnd for å se om det andre øyet også utvikler katarakt. Katarakt utvikler seg og starter som en liten ugjennomsiktighet, avanserer, noen ganger så langt som til å formørke hele linsen og reduserer synet så mye at de kun kan skjelne så vidt mellom lyst og mørkt. Katarakt påfører ikke hunden noe smerte og utvikler seg vanligvis så sakte, at hunden tilpasser seg det stadig sviktende synet. Hos Aussien opptrer katarakten så godt som aldri hos unge valper. Affiserte dyr viser sjelden tegn før 1,5 til 3 års alderen, men kan også utvikle katarakt så sent som i 7-8 års alderen. Fordi det er så stor spredning i når sykdommen oppstår er den ekstremt vanskelig å forutse, eller utrydde.

Katarakten klassifiseres ut ifra hvor i linsen den først utvikles. Linsen er rund, sett for eller bakfra, tykkest i midten og smalner mot kanten. Fronten benevnes som «anterior», bakdelen er «posterior», innsiden er «nucleus», utsiden er «cortex» og den ytterste (runde) kanten er «equador». Senter av linsen er «polar området». Hvis en hund har posterior polar cortical (ytre) katarakt, utvikles denne fra baksiden av senteret i det ytterste laget. Det er her den største andelen av katarakt hos Aussien starter. Katarakten ser ut til å nedarve dominant, med ufullstendig gjennomtrenging, som betyr at ikke alle hunder med mutasjonen utvikler katarakt. Det er også ekstremt variabelt når den oppstår. Det er også mulig at affiserte dyr, ikke blir oppdaget fordi de dør, eller eieren slutter å øyelyse før katarakten utvikles. Alle avls dyr må undersøkes årlig av en EVCO Veterinær. Det finnes nå også en DNA test for katarakt, hos Animal Health Trust i England

Affiserte dyr skal ikke brukes i avl. Hvis de allerede har avkom, må eiere av disse avkommene informeres. Foreldre, søsken og avkom av affiserte dyr må kun avles på med den største forsiktighet – aldri med slektninger, eller individ fra linjer der katarakt er et kjent problem. Det beste er at begge foreldrene har tatt en DNA test før parring.

PPM (persisterende pupillmembran)

I en periode i fosterstadiet mens øyet dannes, er pupillåpningen lukket av en membran. Før fødsel tilbakedannes membranen, slik at det blir en åpning i regnbuehinnen – pupillåpningen. Små rester av membranen kan ofte observeres med spaltelampe også etter fødsel og har som regel ingen betydning for hunden. I noen tilfeller er imidlertid membranrestene større og kan observeres direkte. De kan opptre som strenger på tvers av pupillåpningen eller de kan hefte seg til linsen eller baksiden av hornhinnen. Defekter i synsnerven har også vært observert sammen med denne tilstanden.

PPM er en medfødt defekt som normalt ikke vil endre seg med alderen, men når øyet vokser kan defektene i linse og hornhinne bli relativt mindre. Arvelighet er ikke fastslått. Endringer bør kontrolleres, selv om det ikke har avlsmessige konsekvenser.

PRA (progressiv retinal atrofi)

PRA nedarves recessivt og har per dags dato ingen effektiv behandling. Symptomene er redusert mørkesyn og etter hvert nattblindhet. PRA angriper først netthinnens staver (cellene som oppfatter svakt lyset i skumring og demring og når lysforholdene ellers er dårlige). Redusert synsoppfatning fører til at øyet kompenserer lyset ved hjelp av pupilldilatasjon (store pupiller som ikke trekker seg sammen i sterkt lys). Dette, sammen med en økt refleks på netthinnen, fører til at hundens øyne skinner i grønt eller gult under spesielle lysforhold. Siste fase av denne sykdommen fører til blindhet. Hunder som har PRA får også ofte katarakt (grå stær).

Om PRA
av C.A. Sharp

PRA er en forkortning for Progressiv Retinal Atrofi. Dette er en sykdom som fører til svinn av netthinnens (Retinas) synsceller (staver/tapper). Forandringene begynner i netthinnens periferi, og hundene mister først sidesynet. Stavene ødelegges og fører til tap av mørkesynet. Etter 1-2 år vil hunden være helt blind.

PRA er en vanlig sykdom hos de fleste hunderaser. Denne øyesykdommen er til og med funnet på viltlevende ulv.

Hos nesten alle raser hvor PRA er diagnostisert, nedarves PRA recessivt. Det recessive genet er en “skjult fare”. Det kan være skjult i flere generasjoner, for så å dukke opp igjen når man parrer to bærere. Noen av valpene får sykdommen og andre blir bærere. Det betyr altså at selv om en hund IKKE har PRA, så kan den være bærer av PRA sykdommen. Utviklingen av PRA er langsom, og hunden mister synet gradvis. Dermed kan hunden ha blitt brukt i avl før den er gammel nok til at en øyelysing kan avdekke om den har PRA. Slik blir dessverre sykdommen ført videre i rasen.

Lidelsen er arvelig og både mor og far må ha anlegg for sykdommen (symptomfrie anleggsbærere) for at avkommet skal kunne få PRA. Hunder som utvikler PRA har altså både far og mor som bærer av sykdommen. Individer med PRA, deres foreldre, helsøsken og avkom bør derfor ikke brukes i avl. Dermed kan kun kartlegging av bærere og planlagt avl påvirke hvor utbredt sykdommen blir.

PRA diagnostiseres ved rutinemessig øyelysing eller ved en DNA test (blodprøve) som sendes inn til laboratorium for analyse. Sykdommen kan da oppdages før hunden begynner å utvikle symptomer på nedsatt syn. Ved en DNA test kan man tidlig konstantere om hunden er fri for PRA-genet, om den er bærer, eller om den har fått sykdommen. DNA testen kan dermed bidra til at man unngår å parre to hunder som begge er bærere av PRA.

DNA testen kan du bestille her.

Det finnes foreløpig ingen behandling mot Progressiv Retinal Atrofi.

Tørre øyne (keratoconjunctivitus sicca)

Tørre øyne eller keratoconjunctivitus sicca (KCS) er en sykdom som skyldes nedsatt tåreproduksjon. Symptomene er gjerne kløe, irritasjon, lysskyhet og manglende glans i øyet som følge av lite tårevæske. Vedvarer sykdommen får hornhinnene også ofte en ujevn overflatestruktur. Årsaken til manglende tårevæskeproduksjon kan skydes manglende stimulasjon av tårekjertlene på grunn av feil i nervebanen eller feil på kjertlene. Tette tårekanaler kan også være en årsak. Sykdommen behandles med medikameter eller gjennom kirurgisk inngrep.

Man er usikker på om sykdommen er arvelig belastet eller ikke, men det anbefales ikke å bruke dyr med KCS i avl.

Øyekatarr (conjunctivitis)

Øyekatarr (conjunctivitis) kalles også konjunktivitt er en betennelse i konjunktiva (øyets bindehinne) som ofte gir røde øyner. Lidelsen finnes i flere former og kan forårsakes av bakterier og virus eller utløses av en allergisk reaksjon.

Akutt, infeksiøs konjunktivitt (vanlig øyekatarr) varer mindre enn 3-4 uker. Den rammer ikke selve øyet, og det medfører derfor ingen fare for synet. Tilstanden er svær vanlig i allmennpraksis og forekommer ofte hos dyr, der den gjør seg gjeldende som utflod fra øynene. Infeksiøs konjunktivitt kan skyldes bakterier eller virus. Klinisk kan det være vanskelig å skille de to.

Sykdommer i øyelokket

Feilstilte/overtallige øyenhår (feilstilte cilier)

Dette er øyenhår som ikke vokser fra normal plass og vender inn mot øyets slimhinne og hornhinne og skaper irritasjon. Symptomene varierer etter cilienes retning. Økt tåreflod, sammenknipning av øyelokkene og hornhinnebetennelse kan være symptomer på slike problemer. I alvorlige tilfeller kan det oppstå dype sår i hornhinnen og betennelse i regnbuehinnen.

Ekstra rad med øyenhår (distichiasis)

Distichiasis er betegnelsen på en ekstra rad med øyenhår som skaper irritasjon i øyet. Hårene kan fjernes gjennom å ødelegge hårsekkene ved brenning, kuldebehandling eller gjennom et kirurgisk inngrep. Hårene kan også være så myke og små at de ikke skaper irritasjon.

Ektopiske cilier

Ektopiske cilier er en tilstand der enkelte, ekstra øyenhår sitter 2-6 mm innen for øyelokkskanten, på innsiden av det øvre øyelokket. De er gjerne rettet direkte inn mot hornhinneflaten og kan forårsake sterk irritasjon, som kan resultere i betennelse og sår på hornhinnen. Problemet kan fjernes kirurgisk.

Trichiasis

Trichiasis er en tilstand der normalt plasserte øyenhår har feil retning. De kan irritere øyets slimhinne og hornhinne. Årsaken til sykdommen er som oftest arr etter en tidligere skade i øyelokkskanten. Problemet kan fjernes kirurgisk eller gjennom brenning.

Øyelokkbetennelse (blepharitis)

Øyelokkbetennelse (blepharitis) kalles også blefaritt er en betennelse i øyelokkskanten, som oftest forårsaket av såkalt blepharochalasis, som er overskudd av hud på øvre øyelokk slik at denne henger som en fold nedover øyelokkskanten.

Lidelsen skyldes en defekt funksjon av kjertlene på øyelokksrendene (blepharitis squamosa), eventuelt i perioder komplisert med infeksjon (blepharitis ulcerosa). Sees ofte i kombinasjon med refraksjonsanomalier, seboré og eksem.

Symptomer er et kronisk forløp, med røde fortykkede øyelokkskanter, korte uregelmessige cilier og tørre skjell.